Anders Goes Surfing

I går hadde hadde jeg mitt livs opplevelse. Uten å overdrive, det var faktisk det deiligste jeg har opplved i løpet av mitt hittil 22 år lange liv. Det varte i kanskje 20 sekunder, maks. Føltes som 200 meter, veit ikke om det var det. Alt jeg veit er det var 20 sekunder med pur glede. Optimal nytelse. Se for deg solnedgang, rosa himmel, varmt vann. Vinden kiler deg i nakken siden det blåser lett offshore. Clean. Du sitter på surfebretted ditt å speider utover havet etter bølger skapt av stormer hundrevis av kilometer lenger ute. Langt der borte tror du at du ser et sett komme innover, men du er ikke sikker. Det er fullt av folk i vannet, men ingen padler uttover. Bortsett fra jeg. Kall det gjerne flaks. Jeg padler ut. Langt utenfor line-upen. Og setter meg til å vente. Ingenting. Ingenting. Ingenting. Også plutselig skjer det. Havet reiser seg, og mit livs beste bølge åpenbarer seg noen meter forann meg. Jeg snur meg rundt, padler seks-sju tak før jeg kjenner bølgen løfte meg, og jeg reiser meg opp i en lynrask bevegelse. Dropper, gjør en bottom turn mot høyre. Svinger, venstrehøyrevenstrehøyre, ser opp mot bølgen som er ca en meter over hodehøyde. I det øyeblikket går det opp for meg at det er den beste bølgen jeg har fått noen gang. Ubeskrivelig. Bølgen bryter nesten over meg. Jeg pumper en ny høyresving sånn at jeg akkurat kommer meg unna whitewashen, og kan fortsette noen sekunder til. Så er det slutt. Bølgen er på vei til å dø, og jeg stuper over kanten. Jubler. Ekte glede. En sjelden følelse av lykke. En fyr roper “Wow, that was a great wave”. “I know” sier jeg. “That was the best ride of my life”. Så padler jeg ut igjen uten at jeg klarer å slutte å smile. Jeg fikk ikke flere bølger den kvelden.

This entry was posted on Tuesday, December 9th, 2008 at 10:49 pm and is filed under Uncategorized. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.