Anders Goes Surfing

 Etter noen dager med sjukdom i San Jose var endelig Henke på plass i Mal Pais. Godt å se’n igjen, og jammen blei det ikke rom for et par dager med herjing også. Passa bra siden det har vært flatt den siste uka. Dro kjapt på butikken og kjøpte inn ej flaske gin, et par flasker rom, en haug av sitroner og lime, ymse juicer, en improvisert cocktail shaker, og organiserte et lite cocktail party for alle på hostellet. Topp stemning! Morro å lage drinker igjen, og jaggu savner man ikke jobben litte grann også. Ellers har de siste dagene blitt brukt til mye soling og avslapping på stranda siden surfen fortsatt er relativt laber. Henke opparbeida seg et fint singlet skille den første dagen, og nå ligner’n allerede mer på en local en enn nordmann. Og etter 22 år uten sollys har endelig låra mine fått en fin lyserød farge, så skakke klage. Våga meg tilogmed til teste denna berømte bananaboaten her om dagen, uten at den ga no særlig videre effekt

Også nærmer det seg jula da, og jeg må ærlig innrømme jeg er glad jeg slepper unna. Klarer meg fint uten julegave stress, dårlig vær, julebordsesong, stå i kø første juledag i ski osv osv… Planene her er å bli i Mal Pais til 27. desember, så fyker vi over til Puerto Viejo på den karibiske siden for reggae vibber og nyttårsfeiring der, før det bærer videre nedover til Panama. 

Until next time, love og god jul til dere alle!

Gode gamle solnedgangen. Som regel ute å surfer da, men ikke no bølger den kvelden. 

Henke i sitt rette element.

…og her med en Gin Fizz ala Hallvik

Spiderman

Monkeyman

Henke, Anders, og Långa Jan som vi plukka opp for 20 dollars

Leide denne doningen her og kjørte til et fossefall i jungel’n ved Montezuma

Fotogen…

Hoppa fra der hu høna står. Veldig fresht.

No surf = Imperial

I går hadde hadde jeg mitt livs opplevelse. Uten å overdrive, det var faktisk det deiligste jeg har opplved i løpet av mitt hittil 22 år lange liv. Det varte i kanskje 20 sekunder, maks. Føltes som 200 meter, veit ikke om det var det. Alt jeg veit er det var 20 sekunder med pur glede. Optimal nytelse. Se for deg solnedgang, rosa himmel, varmt vann. Vinden kiler deg i nakken siden det blåser lett offshore. Clean. Du sitter på surfebretted ditt å speider utover havet etter bølger skapt av stormer hundrevis av kilometer lenger ute. Langt der borte tror du at du ser et sett komme innover, men du er ikke sikker. Det er fullt av folk i vannet, men ingen padler uttover. Bortsett fra jeg. Kall det gjerne flaks. Jeg padler ut. Langt utenfor line-upen. Og setter meg til å vente. Ingenting. Ingenting. Ingenting. Også plutselig skjer det. Havet reiser seg, og mit livs beste bølge åpenbarer seg noen meter forann meg. Jeg snur meg rundt, padler seks-sju tak før jeg kjenner bølgen løfte meg, og jeg reiser meg opp i en lynrask bevegelse. Dropper, gjør en bottom turn mot høyre. Svinger, venstrehøyrevenstrehøyre, ser opp mot bølgen som er ca en meter over hodehøyde. I det øyeblikket går det opp for meg at det er den beste bølgen jeg har fått noen gang. Ubeskrivelig. Bølgen bryter nesten over meg. Jeg pumper en ny høyresving sånn at jeg akkurat kommer meg unna whitewashen, og kan fortsette noen sekunder til. Så er det slutt. Bølgen er på vei til å dø, og jeg stuper over kanten. Jubler. Ekte glede. En sjelden følelse av lykke. En fyr roper “Wow, that was a great wave”. “I know” sier jeg. “That was the best ride of my life”. Så padler jeg ut igjen uten at jeg klarer å slutte å smile. Jeg fikk ikke flere bølger den kvelden.

….hope you’re not lonely without me.